- Det handler om tårer, skriver Christian Thorkildsen. Les bloggen!
Publisert: 09.06.2010 kl. 15:45 , endret: 09.06.2010 kl. 15:58
Jeg sitter på flyet til Sør-Afrika og tenker på VM-minner. VM i fotball begynte ikke før i 1990 for meg. Familien Thorkildsen var på to ukers ferie i Romania av alle steder, rett etter diktatoren Caucescus fall. Det var trolig det billigste stedet å dra på familieferie ferie med familie i Europa akkurat da. Midt under selveste fotball-VM i Italia. Noen vil kanskje påpeke at jeg (11) burde huske Mexico-VM fra 1986, men jeg har bare et vagt minne av en maskot med sombrero og sort bart.
Det er 1990 som er det første store VM-minnet. I en dunkel gang på et slitent hotell, med en bortgjemt hjørnebar pyntet med én grønn og én rød lyspære, og noen stoler som ikke var spesielt gode å sitte på. Dette er stedet som introduserte VM som noe helt spesielt for meg.
Det var i denne gangen til hotellet i en liten rumensk havneby i 1990 jeg for første gang fikk se folk fra flere nasjoner samle seg rundt en liten, flimrete bortgjemt skjerm (som var presset opp mot taket). Jeg husker ikke hvem som vant (Tyskland, sier internett), men ansiktsuttrykene fikk jeg med meg. Det var der jeg fikk se voksne mennesker hoppe av sinne, skrike av glede og grine av skuffelse for første gang.
Ansiktsuttrykkene ser jeg fremdeles for meg, 20 år senere. Akkurat som Salvatore Schillacis scoringer. Du husker kanskje innbytteren med lite hår som kom inn og avgjorde for Italia nesten hele tiden. Mens Mamma dro på utflukt i taxi til Bucuresti sammen med de andre konene, og mennene leide inn en sirkustrupp til underholdning ved bassengkanten (jeg sa det var billig der) drømte lillebror og jeg om å mestre dette spillet som kunne få folk til å grine.
Tolv år senere er jeg på nytt utenlands under VM. Denne gangen i New York. På vei hjem etter å ha utforsket byens natteliv ser jeg en kø på flere hundre meter. Det viser seg å være brasilianere som venter på å komme inn i et mørkt kjellerlokale hvor finalen i 2002-VM (Sør-Korea/Japan) VM vises (noe jeg burde visst). Klokken er nærmere fire på natten, men disse menneskene er våkne, uthvilte og klare for høytid.
Jeg inviteres med på det som blir fotballfest. Brasil spiller ut Tyskland. Ronaldo (gamle-Ronaldo) er kongen av dette VM. Folk danser på border og stoler til rytmene fra trommer. Klokken 11 på formiddagen stiger de siste av oss opp fra kjellerlokalet og myser mot en sterk sommersol. Igjen er det folk som griner av glede (intetanende amerikanere må ha stilt seg selv noen spørsmål denne formiddagen)
Tre år senere er jeg veldig langt unna et verdensmesterskap. Kristiansand stadion har aldri vært en arena for store verdenshendelser. Men Start har rykket opp til eliteserien og jeg jobber for lokal-tvstasjonen TVSør i Kristiansand. 2005 er neste gang jeg får se gleden, engasjementet og tårene i folks øyne. Troen på at alt er mulig er tilstede i byen (mer tro enn det som er vanlig - selv på Sørlandet). Start-laget det året får fastgrodde sørlendinger til å tro at alt er mulig. Doffen, Fredrik Strømstad og Tom Nordlie er verdensmestre. De spiller fotball med hjertet. Byen elsker det.
Halvannen time før avspark i den avgjørende kampen om seriegull er det smekk fullt på stadion. Jeg våger påstanden at det aldri har vært bedre stemning her. Start skal bare slå Fredrikstad. Alt ligger til rette for tidenes fest denne tåkefylte høstlørdagen. Jeg er på jobb og har meldt meg frivillig til å filme publikum. Der er jeg nærmest engasjementet.
Mens ballen smeller i stanga bak meg får jeg se gleden som snur til fortvilelse og tilslutt tårer. Doffen griner. Det har aldri vært en mer skuffet stemning på Kristiansand stadion. Det føltes som vi kunne avgjort VM-finalen, men bommet på åpent mål.
Fem år senere sitter jeg altså på flyet til Johannesburg og håper å få oppleve supporternes engasjement, galskap og tårer som verdens mest fascinerende ballidrett er katalysator for. Det er det jeg kommer til å huske. Om det skjer på løkka rundt hjørnet eller på en VM-arena i bunnen av Afrika.
(Se reportasjen fra TVSørs sølvsending 2005 under - Advarsel: Triste bilder)