Påstand: 2009 var året da Arild Sundgots navn nådde Frankrike.
Publisert: 31.12.2009 kl. 13:48 , endret: 09.03.2010 kl. 18:38
Nyttår. Raketter i været. Forsetter. Dagen hvor verdens øverste menn setter seg foran TV-kameraene og snakker i tåke om det som ikke var så bra i 2009, og i rosende ord om det som fungerte.
Slik er det nok også i fotballklubbenes nyttårsselskaper rundt om i verden. Man sitter helst og snakker om det som var bra. Som for eksempel i RBK - hvor det ble gull etter noen magre år, og på Kongsvinger, som endelig er tilbake blant eliten.
Samtidig kan ikke alt skyves under teppet når man skal gjøre opp status foran det nye tiåret. Ikke blant verdens øverste menn, og heller ikke ikke på klubbenes nyttårsfester. Og i mine øyne huskes 2009 aller best for nettopp alt grumset.
Alt grumset på banen. Men i minst like stor grad alt grumset utenfor:
- Ha deg vekk, din alkis!
- When I`m being called apekatt, I have to act like apekatt.
- Jeg vet ikke hvem Steinar Pedersen er, men om han trenger noen papirtørkler for å tørke tårene, så kan jeg sende ham det per post.
- Det gikk rett og slett ikke. Gjelden var for stor.
- Jeg driter i hva Nils Skutle vil!
- Det var hands. Jeg skjemmes over måten vi vant på.
Video:
BARE DELVIS ANGRENDE SYNDER: Aalesund-trener Kjetil Rekdal følte seg sterkt provosert av Eirik Bakkes uttalelser, og kalte sogningen en alkis. - Når du blir provosert slik jeg ble, slår du gjerne tilbake med noe som svir, sier Rekdal. (Foto: Scanpix)
Langerud, Rekdal og Ramovic
Denne årsoppsummeringen kunne handlet ene og alene om Lyn-rotet og alle i norsk fotball som ikke kan vite forskjell på pluss og minus på kontoutskrifter.
Det økonomiske skandaleåret ble personifisert gjennom Lyn-sjef Erik Langerud, men kunne like gjerne vært en HamKam-leder (der gikk det ikke an å personifisere, all den tid klubben faktisk ikke hadde egen økonomiansvarlig), noen i Fredrikstad eller i Start. For å nevne noen få av svært mange klubber.
Det kunne også ha handlet om Kjetil Rekdal, som igjen har blitt "sitatkongen" i norsk fotball. Etter stygge tap så vel som etter cupmesterskap.
Det kunne ha handlet om Uwe Rösler - som med "bananstuntet" i høst var den som holdt litt liv i Stavanger - til tross for et dørgende kjedelig fotball-lag. Eller om Tom Nordlie, som er i hardt vær - igjen.
(Artikkelen fortsetter)
HUSKER DU? Uwe Rösler svar etter å ha blitt kalt en apekatt. (Foto: Aftenbladet)
Det kunne ha handlet om Sead Ramovic, Makhtar Thioune, Andreas Nordvik eller Rade Prica, som alle var like aktive med overdelen av kroppen som med beina (og ja - jeg VET at Ramovic er keeper).
For ikke å snakke om Brann-dödar Peter Kovacs og Arneng-overfallsmann Kenneth Dokken - årets frontfigurer i konkurransen om hvordan man skal unngå Fair Play-statuetter etter sesongslutt. Paradoksalt nok er Odd Norges Fair Play-representant i Europa neste år.
(Artikkelen fortsetter)
HUSKER DU? Peter Kovacs og Kenneth Dokken har begge vært i hardt vær i år.
Det kunne han handlet om Man United, som ble seriemester for tredje gang på rad i England, før laget tapte mesterligafinalen og Cristiano Ronaldo maste set til Real Madrid. Og om Liverpool, som ingen helt vet hva har holdt på med denne høsten.
Det kunne ha handlet om Brann, som skulle opp og lukte på seriegull igjen, men som ble like kjedelige som Viking. Omtrent.
Det kunne ha handlet om Tottenham - som holdt på å rykke ned fra Premier League om det ikke var for Harry "Houdini" Redknapp. Eller om Per Ciljan Skjelbred og hans favoritter i Newcastle, som faktisk gjorde det.
Det kunne også ha handlet om en norsk dommer som slet med nattesøvn og trusler fra storvokste ivorianske spisser etter en mesterligasemifinale i vår. Chelsea røk ut, Øvrebø det samme, og til slutt vant Barcelona hele greia.
(Artikkelen fortsetter)
HUSKER DU? Dider Drogba gir dommer Tom Henning Øvrebø det glatte lag. (Foto: Scanpix)
Og hva med Lars Erik Lagrell, som mistet hodet i kontraktsforhandlingene rundt Erik Hamrén, "sket" i Nils Skutle og kjørte på i en stil som neppe endret bildet nordmenn gjerne har av våre naboer i øst. Lagrell var for øvrig også med da Norge og Sverige fikk nei til EM-søknaden, noe dette også kunne ha handlet om - for all del.
Og selvfølgelig kunne det ha handlet om Drillo-comebacket, da Egil Olsen satt kun mellomfornøyd i Dusseldorf etter å ha slått Tyskland 1-0 i februar - og fjernet Åge Hareides 2008-forbannelse på første forsøk.
Henry - og Sundgot
Men det handler ikke om det. I mine øyne er fotballåret 2009 først og fremst historien om nordmannen og franskmannen som skulle se hvem som var flinkest til å gå lengst hva gjelder eget forgodtbefinnende. Og om en stakkars svenske som havnet ufrivillig midt oppe i det.
Det er en novemberkveld i Paris. Det er romantikk i lufta. Irsk romantikk. Etter åtte år uten mesterskap drømmes det om Sør-Afrika, og da Robbie Keane sørger for 1-0 i playoffreturen mot Frankrike, går de rødhårede - altså irene - av hengslene.
Men ettersom Le Bleu vant den første kampen med samme sifre, må det spilles ekstraomganger.
Gjett om romantikken blant de rødhårede skal brytes!
For det er da Thierry Henry får bruk for det jeg påstår - noe søkt, selvfølgelig – er hans interesse for norsk fotball. Mot slutten av første ekstraomgang lar Henry, som omtales som en av fotballens virkelige gentlemen, fair play være fair play. Elengant demper han en ball som er på vei over sidelinja, og legger inn til midtstopper Gallas.
1-1, og franskmennene til VM.
Problemet er bare at det elegante mottaket skjer med hånda. Og ikke bare med ett touch, men med to. "Alle" ser det, med et par-tre svenske dommer- og linjedommerunntak.
(Artikkelen fortsetter)
HER SKJER DET: Her er Thierry Henrys hands som ryster fotball-familien. Frankrike scoret i neste trekk og gikk til VM på bekostning av Irland. (Foto: Scanpix)
Dermed koker det: Irene gråter, Henry angrer seg, men gjort er gjort, irene gråter mer, dommer Martin Hansson blir jaget som fanden selv på hjemlige trakter, irene sender brev til FIFA og klager, Henry får kritikk, det hjelper ikke irene, Henry får støtte, det hjelper i hvert fall ikke irene, dommer Hansson føler seg forfulgt, det bryr ikke irene seg om, og senere får de samme irene seg et nytt slag i trynet da de får nei fra FIFA på klagen.
Først nå, godt over en måned senere, er det blitt sånn noenlunde stille.
Det er da jeg lurer: Hva tenkte Arild Sundgot i sitt stille sinn da han så denne kampen?
Sundgot, LSKs mestscorende gjennom tidene, som også ble ansett som en gentlemann, men som fikk ryktet frynset opp etter å ha dratt med seg ballen med hånda i en cupsemifinale mot Stabæk i 2007, men som så var på vei til å bli tilgitt.
Hva tenkte han?
Vel, etter hans egen 2009-sesong vet jeg ærlig talt ikke om han tenkte så mye i det hele tatt.
- I serieåpningen mot Stabæk avverget han sannsynligvis en scoring i mot, da han stoppet et Daniel Nannskog-skudd med hånden.
- Mot Bodø/Glimt i september dyttet Sundgot ballen i mål med hendene, et mål som ville blitt hans 100. for klubben. Dommer Tom Harald Hagen virket usikker på situasjonen, men dømte til slutt hands og gult kort.
- 4. oktober scoret Sundgot likevel sitt 100 for klubben. Med hånda.
(Artikkelen fortsetter)
HANDS: Her avverger Arild Sundgot det som trolig hadde vært en Stabæk-scoring. (Foto: Digitalsport)
Henry, Sundgot og VM
I morgen skriver vi 2010. Det er fullt kjør i fotball-Europa og om noen få dager starter de aller fleste eliteserieklubbene oppkjøringen inn mot sesongen.
Alle med blanke ark.
Som nevnt innledningsvis kunne dette ha handlet om RBKs solide sesong, som endte i gull med imponerende 13 poengs margin til Molde. Det etter kun ett tap på veien, og med toppscorer Rade Prica i rekkene.
I stedet handlet mitt 2009 altså ikke om fotball, men mer om noe man holder på med innendørs, hvor det ikke blåses offside.
Video: Skråblikk på Eliteserien
Min syltynne teori er at Henry har sett Lillestrøm på web-tv. Ett eller annet sted må han jo ha lært det som senere skulle bli årets mest omdiskuterte situasjon i internasjonal fotball.
Konklusjon: I 2010 må Henry derfor la norsk fotball være norsk fotball for en stund, ellers må Arild Sundgot la hands være hands og bruke beina.
For jeg håper ikke at dette er hva jeg sitter igjen med etter neste år, også. Det fortjener ikke irene. Ikke Martin Hansson. Og ikke VM-arrangørene i Sør-Afrika.
Og i mine egne øyne: Ikke Henry eller Arild Sundgot, heller.
